Demens Dikt

Velkommen til vår samling av Demens Dikt, et sted hvor poesi og hjerteslag møtes for å kaste lys over de mange ansiktene til demens. Her vil du finne et mangfold av dikt som spenner fra de personlige og rørende ‘dikt om demens’ til de dyptgående og innsiktsfulle ‘alzheimer demens dikt’, som alle skildrer denne tilstanden med både varme og sannhet.

Vår samling er som et kaleidoskop, med dikt som reflekterer de mange ulike erfaringene og følelsene knyttet til demens. Med et enkelt klikk på knappen under hvert dikt, kan du ta med deg de ordene som treffer hjertet ditt, slik at du kan dele dem med andre eller bare holde dem som en skatt for deg selv.

Og ikke bekymre deg, vi har ikke glemt humoren – for selv i demensens skygge, finnes det rom for et smil. Så, mens du navigerer gjennom våre dikt, ikke bli overrasket om noen av dem får deg til å le litt. For som vi sier her: selv i de mest forvirrende tider, kan poesi være den beste medisinen.

Category Navigation
Dikt Livets Tre Demens Diktet Jeg Lar Dem Alzheimer Demens Dikt
Poem Display
I stillheten etter stormen, finner vi trøst i vissheten om at du fant din fred.
Minner som falmer, tiden som går, kjærligheten står stille, den forsvinner ikke så.
Blader faller stille, slik minner forsvinner, men hvert et blad er en historie å minnes.
Øyne som en gang lyste klart, nå skjult bak sløret av glemselens natt.
Smilet ditt lyser opp, selv når ordene svikter, det er kjærlighetens språk som aldri dør.
En båt på åpent hav, uten kart eller kompass, reisen du er på, er ukjent, men du er ikke alene.
Hender som holder, en tråd til det kjente, selv når sinnet vandrer, hjertet husker hjemmet.
Fortellinger fortalt, nå stille som graven, men i våre hjerter, lever de videre, gravert.
I et speil av fortiden, ser vi fragmenter av deg, hver bit en skatt, dypt elsket, evig bevart.
Tidens elv flyter, tar med seg minnene, men kjærligheten forblir, sterk som en strøm.

Dikt Livets Tre Demens

Treet står stille i tåkens favn, Glemmer sine grener, men røtter gror dypt.
Bladene hvisker, en etter en, Historier falmer, men stammen består.
Årstidene skifter, minnene svinner, Livets tre viser vei gjennom demensens dis.
I hjertets kjerne, der tiden står stille, Vokser kunnskapens tre, selv i glemselens jord.
Livets løvverk, nå tynnes det ut, Men i hver kvist, livsgnistens ulmende ild.
Glemte ord, som falne frø, Sår nye trær i morgendagens drøm.
Kronens prakt, en gang så frodig, Nå visner blad for blad, i takt med hukommelsens flukt.
Barken skjuler, som tiden gjemmer, Fortellinger av liv, av år som sakte dempes.
Gjennom tåken, en stille dans, Treet og tiden, i evig balanse, i evig trans.
Rotfestet styrke, i livets løp, Bærer frukt av minner, i hvert et håpets skudd.

Diktet Jeg Lar Dem

Jeg lar dem fare, ord uten lyd, Som blader i vinden, flyr de fritt.
Jeg lar dem vandre, tanker på drift, I glemselens hav, uten anker eller kyst.
Jeg lar dem sveve, som fugler i flukt, I horisonten de forsvinner, men i hjertet de bor.
Jeg lar dem danse, minner i tåke, En vals som fader, men aldri helt dør.
Jeg lar dem spille, en stille melodi, Noter av livet, som nå kun hvisker i vinden.
Jeg lar dem strømme, som elver mot hav, Minnenes vann, i evig forandring og strøm.
Jeg lar dem skinne, et fjernt lys i natten, Håpets glimt, i mørkets stille rom.
Jeg lar dem hviske, historier uten ord, Følelsenes ekko, som aldri helt stilner.
Jeg lar dem blomstre, i glemselens jord, Livets hage, hvor alt kan gro på ny.
Jeg lar dem leve, i drømmer som svinner, Evige øyeblikk, i tiden som rinner ut.

Alzheimer Demens Dikt

I stillheten av et øyeblikk, glemmes ord, men håndtrykket forteller, historien om oss.
Blader faller, minner falmer, men røttene våre, de står stødig i jord.
Tiden tar, tiden gir, i glemselens hav, en sjel som lever.
Hukommelsen svikter, men hjertet husker, kjærlighetens vei, som aldri forsvinner.
I speilet av fortiden, ser vi skygger, av de øyeblikkene som fortsatt danser i sinnet.
Våre samtaler er tause, men følelsene høres, i hver gest, i hvert blikk, en historie fortalt.
Gjennom tåkens slør, skimtes et smil, et lysglimt av minner, som varmer en stund.
År går, årstider skifter, i hjertet et evig vår, hvor du alltid blomstrer.
Glemte ord, glemte steder, men i våre hjerter, en evigvarende nærvær.
Livets bok blir tynnere, sidene mer skjøre, men hvert kapittel, dyrebart og ekte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *